Hei Bloggen!
Nå er vi faktisk hjemme i norge, men siden vi ikke har hatt nett den siste uka har vi ikke fått publisert noe blogg! Men her kommer det altså, historien om vår siste uke i New Zealand. 🙂
Vi ble ikke boende hos Tony og Michelle serlig lenge. Det var sså veldig rar stemning i huset, og selv om de sa at det var helt greit at vi var der i noen dager, føltes det ikke sånn i det hele tatt.
Så vi sendte en mail til vår gamle venn Dianne i Rerewhakaaitu, og dro rett og slett videre dagen etter at vi skrev vår forige blogg.
Da kjørte vi kystveien (deler av den veien kalle også «Surf-higway») opp vest-kysten til en by kalt New Plymouth. Det var en koselig liten by, med en fantastisk strand og en lang promenade langs havet. Og siden det er vest-kysten var det selvfølgelig en vakker solnedgang. Så måtte vi jo bare se «Bird man» på kino, siden den vant Oscar og greier. Vi kunne skjønne hvorfor. Nedturen var bare at vi måtte sove i den lille, litt ubehagelige bilen vår.
Men men, dagen etter kjørte vi oppover «the worlds lost higway» for å komme til mt. Raipehu. Fjellet som er «The firey pits of Mordor!!» Vi hadde hørt så mye fint om «The lost highway» og tenkt at dette blir en episk tur! Men det var det ikke. det var kjedelig rett og slett, bare skog hele veien.
Siden vi var veldig uheldig med været den dagen, ble også besøket til Mordor en liten skuffelse, skyene lå så lavt at vi ikke så noe særlig. Men vi tok en veldig dyr kaffe på fjellhotellet før vi dro videre opp til Taupo. (Stedet der vi hoppa i fallskjerm) Der dro vi innom X-base for å henge opp en liten flyer om at bilen vår var til salgs.
Vi håpet nemmelig at vi kunne selge bilen i Taupo eller Rotorua, mens vi bodde hos Diane, for så å ta bussen opp til Auckland mandag morgen. Vel, vi hadde nesten glemt hvor glad Diane er for å få hjelpe til med ting. Hun tok rett og slett å ringte rundt til alle hun kjente for å spre ordet om at vi hadde en bil til salgs. Å tror du jammen ikke at datteren hennes hadde en venninde som trengte en bil! Så etter en helg med bading, valpe leking, basketballfinalekamper og stadig informasjon om hva hun skulle foreta seg (jeg henter fluesprayen, jeg lager meg kaffe nå, jeg skal bare henge ut noen klær, jeg går for å mate hundene, osv osv…) Solgte vi Charlotte på mandag for 1400 dollar, og satte oss på bussen til Auckland.
Her bode vi på det samme hotellet som da vi først kom hit og synes det er veldig rart å tenke på at det er 143 dager, 1486 mil fordelt på to biler, 13 gårder, vet ikke hvor mange campingplasser og netter i bilen, 2 strikkhopp, 1 fallskjerm hopp, og minst 4 viktige RH locations siden.
Det har skjedd så utrolig mye og vi har lært så utrolig mye. Både om oss selv, hverandre og menneskeheten. 🙂
Og for dem av dere som har vært skikkelig triste nå, og tenkt sånn : Ah den siste bloggen om eventyret til Connie og Tormod, nå får jeg aldri lese mer om dem igjen sikkert.
Så kan jeg trøste dere med at jeg har tenkt å skrive litt om flyturen hjem og helgen som var i London med Mamma og Pappa Leet. 🙂
+ Noen bilder for å mimre litt om Bryllupsreisen vår.
Meeen, først skal vi besøke familie, og ikke minst skal vi opp til Verdal å hilse på vårt nyeste familiemedlem Elvin! Så det er usikkert når neste blogg kommer. 🙂
Satser på at det ikke blir så alt for lenge til!
Cheers!
