Hei sann. 🙂

På tide å fortelle litt om livet på vest-kysten.
Vi har altså bodd en uke på Pete og Sonia’s gård.
Der har vi Melket 400 kuer hver morgen, og 200 på ettermiddagen. Vi har som regelt melket sammen med to damer fra Tyskland. Maika som er annsatt der, og Carmen som var på besøk der for 3 gang. Ved fjøset bodde det 3 jøset. Lille Jess var litt for ung og overivrig til å forstå det helt enda, mens Old Jess er pansjonert.

 

 

 

 

Sonia jobber som lærer på barneskolen i bygda, så hun så vi egentlig ikke så mye til i løpet av oppholdet. Mens Pete er utdannet saueklipper. Derfor var det en dag vi

skulle klippe sau, og vi fikk muligheten til å prøve. Å klippe sau ser veldig lett ut når du ser de proffe gjøre det, men i virkeligheten er det mye vanseligere enn vi først trodde. Selv om vi bare tok ryyggen og venstre side av sauen. Men Pete syntes vi gjorde en god jobb.
Noen av kuene hadde også fått steiner i hovene sine, så de måtte fange, og skjære ut steinen. noe som var en blodig å ekkel jobb. Tormod fikk tilogmed prøve dette.

 

 

Den siste dagen vi jobbet der ble vi med ned til eiendommen deres ved «Franz Josef Isbreen». (De kaller det bare Franz) Der hadde de for øvrig 4 hunder til og 3 hester.  Først skulle vi så korn, så Tormod kjørte rundt i en kjempe stor traktor, og koste seg masse. Connie fikk også prøve å kjøre litteranna.

 

Etter det skulle vi hente en kalv og sortere noen okser. Og det skulle vi gjøre fra hesteryggen! Så Connie og Pete satt på hester, mens Tormod kjørte moped. Pete er en skikkelig Cowboy med Westernsal, cowboyhatt og cowboystøvler. Det eneste han manglet var en lasso.

 

 

 

 

Så etter en lærerik uke skulle vi kjøre til Lyttelton for å møte vår franske venn Mel.
Lyttelton er en liten bydel av Christchurch, så vi kjørte over alpene tilbake til østkysten.
Det sies at den togturen over «The tranzalps» er en av de fineste togturene i verden, så vi var veldig spente på denne roadtrippen. Og jada, det var veldig vakkert der, med høye fjell og sånn.

Etter en 5 timers tur var vi framme i Lyttelton, hvor vi møtte Mel, spiste middag og fikk oppdatert livene våre. Mel kunne blant annet fortelle at Sauen Günter døde plutselig. 🙁
Problemet (Ja det måtte jo være et problem her) var jo at siden det er VM i Krikket i Christchurch for tiden, var det ikke et eneste ledig rom i byen. med mindre du var villig til å betale 2000 natta.
Så den veldig hyggelige kvelden endte med at vi kjørte nord over til Tormod ble trøtt, for så å sove i den lille nybilen vår.

 

Dagen etter kjørte vi videre opp til Kaikoura.
Der var vi noen timer på stranden før vi dro hjem til våre gamle venner Bob og Vicki.
VI skulle få bo der fra fredags kveld, til vi skulle dra med fergen søndag morgen. Og det var ikke noe problem selv om de dro bort til et bryllup lørdag morgen, å vi fikk hele gården for oss selv.
Det første vi gjorde var å ta oss en ridetur på Rockey. Da så vi at den lille hvite ponnyen var borte, og Vikci kunne fortelle at den døde for bare to dager siden. Heldigvis hadde Tormod tatt noen kule bilder av henne som de kunne få, som en liten trøst.
Lørdagen gikk stort sett med til soling, soving og øldrikking. Det var nemmelig en kjøleboks med Corona som vi bare kunne drikke opp, siden de ikke likte det noe særlig…Vi gjorde ikke så mye jobb annet enn å sy en gardin og fikse opp i et blomsterbed.

Søndag dro vi glad og fornøyd opp til Picton for å ta fergen tilbake til nord-øya.
Nå er vi tilbake hos Tony og Michelle, som vi var hos i julen.
Og jammen kan de ikke fortelle at en av hundene deres, mocha, døde for noen uker siden!
(Dette begynner nesten å bli litt skummelt.)

Akkurat nå vet  vi ikke hvor lenge vi blir her. Men mye blir avgjort når vi finner ut om vi skal selge bilen her nede, eller satse på å få solgt den i Auckland.
Dette er blir det korteste bileierskapet i vår historie.
Det enete som er sikkert er at vi har booket rom i Auckland fra 9 til 11, men hvor vi skal gjøre av oss den siste uken i dette landet blir spennende å se. 🙂

 

Snakkes!