Hei sann.
Ja nå har jeg vel holdt drer på pinebenken lenge nok, klar for del to av forrige ukes historie.

Helgen startet veldig hyggelig, lørdag var jo tross alt Valentinesday. 🙂
Vi kjørte opp til Queenstown, hvor vi skulle tilbringe dagen for så å kjøre videre neste dag.

Vi hadde hørt noen rykter om at mann kan få kjøpe verdens beste burger i Queenstown, så vi gikk selvfølgelig for å kjøpe det til lunsj. Problemet var at hele resten av byen skulle spise lunsj der også… Køen inn til sjappa var flere meter lang, og det tok oss ca 35 min bare for å komme inn å bestille burgeren. Der etter ca 25 min før vi hadde burgeren i hånda. Men da hadde vi i det minste kjøpt oss en øl og satt å venta. Vi er godt enige om at all ventingen var verdt det. Det er rett og slett den beste burgeren vi har spist i våre liv! Den var så god at vi måtte spise hele, selv om vi var mette etter halve, og Tormod var mett helt til lunsj neste dag.

Så var det på tide med litt eventyr. Og denne gangen skulle vi dra å «Luge». Luge er et slags akebrett med hjul som du kjører fort nedover banen med, for så å ta en skiheis opp til toppen igjen.

For å komme opp dit måtte vi ta en gondol, (Følte at vi var i Bergen et lite øyeblikk) for så å finne luge-banen å luge 5 ganger. Tormod var litt skuffet da han så at det bare var en liten bane, og ikke hele veien ned som var greia. Men det var gøy likevel da. 🙂

 

 

Etter denne givende opplevelsen dro vi ned for å stase oss opp litt før vi dro på happy-hour og så på Kino! Jada, vi var og så «Fifthy shades of grey».  For der etter å kose oss ute i partey-byen!

 

 

 

Dagen etter skulle vi besøke byen Wanaka, før vi dro ut til Vest-kysten.Det er to mulige veier til Wanaka fra Queenstown. Endten kjører du den vanlige veien rundt, eller du tar den kortere men litt mer kronglete veien over fjellet. Vi kjørte kort og kronglete, og en time senere var vi i Wanaka. I det vi kom inn til byen begynte Charlie (som bilen vår heter) å lage noen veldig stygge lyder. Så vi tenkte at vi burde finne et bilverksted, bare for å være på den sikre siden. Connie fant det nærmeste verkstedet på GPSen, som var bare en kilometer unna, og så sa det stopp.

Midt i krysset. Så da var det ut å dytte bilen ut i veikanten. Da vi åpnet pansteret spruter det vann ut under bilen, det dampet og lagde hisse-lyder. Så der vi sto vi da, en kilometer unna verkstedet. Vi ble enige om at Tormod skulle gå til verkstedet å spørre om hjelp, mens Connie skulle passe Charlie.
Det vi ikke tenkte så mye på, var jo at det var søndag… Så det var ikke noe verksted åpent. Men informasjonssentret er alltid åpent. Så Tormod fikk nr til Gregory som i det minste kunne taue oss bort. På telefonen fortalte Greg at vi kunne vente i 30 min å se om vi fikk start igjen. Hvis vi fikk det kunne vi kjøre opp bak verkstedet hans og campe der for natten, så skulle han se på det neste morgen. Hvis vi ikke fikk start, var det 1-10% sjangse for at bilen ville gå igjen ever, og vi skulle ringe han tilbake så han kunne taue oss bort.

En halv time senere så fikk vi faktisk start, og kjørte til vår nye campingplass.
Siden klokken ikke v ar mer en 1 på formiddagen, hadde vi gooood tid til å gå og utforske den lille byen Wanaka. Så vi gikk litt på stranden, spiste litt mat, og drakk øl og vin for 30 kr en hel lykkelig time mens vi planla de forskjellige utfallene den neste dagen kunne få. Kunne vi kjøre videre? Eller måtte vi begynne å kjøre buss? Problemet var at hvis vi skulle kjøre buss hadde vi ikke sjangs til å få med oss alt det som var stappet inn i Charlie. Derfor gikk vi tilbake og hadde en seriøs runde med opprydding, kasting og om pakking. Da vi kom til NZ hadde vi to kofferter med klær. Nå har vi en koffert med klær (og en søppelsekk som skal gis til frelsesarmeen) og en koffert med andre ting. Mest by-gaver og suvenirer. Så la vi oss for å ta kanskje vår siste natt i Charlie, og så god plass hadde vi ikke hatt på leeenge!

Dagen etter våknet vi av et yrende liv med bilmekkanikere utenfor vinduet vårt. Vi kom oss fort opp og dro på verksted for å få vite Charlies dom. Der fant vi ut at motoren kanskje hadde smeltet noe på grunn av overoppheting. Men det er jo klassisk Subaru. Tydeligvis. Så det hadde sprengtes et hull i trolig vannpumpa eller en pakning. Vi satset på at det ikke var vannpuma, fylte på masse vann og noe «møkk» som skulle tette hullet fra innsiden. Så var det bare å kjøre forsiktig rundt for å se om vannet sluttet å renne, og vente til senere på dagen for endelig dom.

Mens vi ventet dro vi på «Puzzle world». Det var rett og slett et senter med mange illusjoner som lurer hjernen din på  forskjellige måter. Spesielt gøy var et rom var tiltet, så møbene var hengt opp på veggen så det skulle se ut som de ssto rett, men egentlig var vi tiltet 20%, noe som gjør deg helt rar i hodet.

Utenfor var det en diger labyrint, hvor målet var å finne inngangen til alle tårnene i hvert hjørne. Det tar folk mellom 30-60 min å komme opp i alle tårnen, vi klarte det på 25 min. 😀
Vi hadde også litt problemer med å holde opp en bygning… eller?

 

 

 

TIl vår store glede sluttet Charlie og lekke. Vi fikk en 50/50 sjangse på å komme oss opp til Christchurch for å selge bilen der, og evt ta buss derfra. Vi fylte opp vannflasker og satte av gårde med godt mot. Etter 16 km var bilen nådd kokepunktet så da var det bare å stoppe. Vi ringte Greg, og ble enige om at vi ikke kom til å klare det. Vi skulle vente en halv time, for så å komme tilbake. Vi fikk også et lite tips om å skru på full varme på varmeanlegget for å trekke ut varme fra motoren.

Vel tilbake fant vi ut at det var mye kortere å kjøre til Queenstown for å selge bilen der, for så å finne en leiebil som trengtes å relokaseres.
Greg fortalte at vi kunne dumpe bilen vår der for ingenting og kjøpe en ny bil av han for 1000 dollar. Vi ville heller prøve å få litt for den, så vi kjørte tilbake til Queenstown. Turen gikk greit, vi måtte bare stoppe ofte for å kjøle ned radiatoren (Noe som var hver 10 km) Så det ble en laaang 10 mils tur rundt fjellet i solen med varmeanlegget på fult…

Etter fire timer rakk vi akkurat campingplassen før den stengte. Der ble vi naboer med noen Svensker som kunne fortelle at de har leid seg campingbil i 4 uker for 3500 dollar. Så det var jo en liten trøst at selv om vi kanskje ikke får så mye tilbake for Charlie som vi hadde håpet, har vi uansett brukt 1000 dollar mindre på 4 mnd enn Svenskene har brukt på 4 uker. Svensker ass.

 

 

Da vi våknet neste dag var planen å selge eller bare skrape bilen, for så å få tak i en «Relocation car». En «relocaton car» som skal kjøres opp til Wellington er som regel ikke noe problem å få tak i. Om det bare ikke var for at det var kinesisk nytt år, og Kineserne hadde booket hele byen de neste 10 dagene. biler, hotellrom og alt!
Men i var heldige og fant en bil som måtte kjøres opp til Wellington innen 3 dager, så vi satte oss på en venteliste om å få den. Mens vi ventet på svar ringte vi en fyr som kjøpte gamle biler «Dead or alive». Han kom for å se på bilen vår og sa at han kunne sikkert få solgt den til 1000 dollar, han måtte bare ta noen telefoner først, vi skulle bare vente en times tid.

Mens vi ventet fikk vi den bilen vi hadde søkt om. Problemet var at vi måtte hente den innen en time. Siden vi ikke ante om vi fikk solgt bilen vår i det heletatt den dagen måtte vi bare si nei til den bilen. Noe som ble straffet med 100 dollar. 🙁 Etter 5 timers venting, og mye telefoner frem og tilbake endte det med at vi ikke fikk solgt bilen for noe. Så da satt vi der med Charlie, og ingen «relocation car».

Da ringte vi vår gode rådgiver Greg, og ble enige om at vi ville kjøpe hans bil. (Siden vi ikke fikk noe for bilen uansett, og buss er et dårlig alternativ) Så da tok vi altså den laaange 10 mils turen tilbake til Wanaka! Der parkerte vi nok en gang bak verkstedet, og gikk ned til byen for å gjøre noe hyggelig etter en lang og stressende dag.

 

 

 

Dagen etter våknet vi og kjørte til Greg’s verksted for å bytte bil.
Nå har vi altså fått lille snertene Charlotte, som er en Mazda Familia 1994 model. Hun hadde fått ny olje, registerreim og full tank OG hun fikk plass til alle tingene våre, så vi har fortsatt surfebrett, puter dyne og søpelsekk med klær. Madrassen ga vi til frelsesarmeen.

Så kunne vi endelig dra ut til Vestkysten og vår nye vertsfamilie. Det tok oss bare 5 timer å kjøre opp dit. Etter en liten lunch på en klassisk kro, og en bade/surfe tur på en av New Zealands topp 10 strender. Vi vill antagelig vært lenger på stranden hadde det ikk vært for de he*%4#*S sandfluene.

Tormod hadde tre bitt bare av å gå fra bilen ned til vannet. Så det ble brukt mye myggolje men de var plagsomme likevel. Vi hadde hørt rykter om at det var mye sandfluer på vest-kysten, men kunne ikke fårestille oss at det var så ille!

 

 

Nå har vi kommet frem til gården ved Franz Joseph Glacier. Vi melker kuer, og gjør andre ting vi aldri har gjort før, men det kommer i neste episode 😉