Hei alle sammen. 🙂

Da kommer altså vårt siste blogginnlegg for denne gang.

Flyturen hjem gikk da egentlig veldig bra.
Det er jo selvfølgelig ikke noe gøy å sitte på et fly i 11 timer, for så å endelig komme frem til Hong Kong å tenke, ja hurra nå har vi bare 13 timer igjen… Connie greier da heldigvis å sove i noen timer, mens Tormod fikk kanskje sove i to timer på hele reisen.

Vi landet i London kl 04.30 torsdag morgen, og var ikke fremme på hotellet før kl 07.00. Ting tar sykt tid på flyplassen selv så tidlig på morgenen.

Heldigvis ble vi møtt utenfor hotellet av to kjente og kjære fjes, nemmelig Mamma og Pappa Leet. De hadde til og med tatt med seg spekemat som vi fikk til Frokost! Helt fantastisk altså! For er det noe vi har savnet der nede er det; Spekemat, orntlig Julemat, Gilde pølse, brunost, sjokolademelk som ikke smaker bare sukker og vaffel.

Etter en deilig frokost dro vi inn til byen for å finne en pub. Det var jo ikke så lett å finne en åpen pub kl 10 på morgenen, men Leet gutta ga seg ikke. Så i fant da en til slutt 🙂
Med Corona i magen dro vi på Ripleys, belive it or not, museum. Der var det mye rart og spennende, men det gøyeste var da vi skulle gå igjennom et «sort hull». Altså en tunell der veggene snuret rundt, så du følte at hele verden snurret rett og slett.
Etter denne opplevelsen var vi skikkelig kulturelle, å satt oss på en guidet turbuss rundt i London. Denne touren var også inkludert et elvecruise som vi tok. Men etter dette var vi så kalde (og trøtte, noen av oss) så vi dro tilbake på hotellet for å slappe av litt før vi dro ut på middag.

Så kom den store dagen, nemmelig fredag 13. Vi hadde nemmelig bestilt biletter til musikalen «The Book of Mormon»!! Etter å ha hørt musikken til denne musikalen i bilen om og om igjen på roadtripp i New Zealand, skulle vi endelig få se den live!! Og Britt og Terje skulle få være med så klart! 🙂

Men musikalen startet ikke før kl 19.30. Så før det rakk vi innom «Madame Tussaud», spiste lunch på «Dickens Inn», kjørte litt mer Tourbuss og var nede i «The Dungeons». Nede i «Dungeons» ble Tormod både torturert og faktisk deportert tilbake til New Zealand før vi alle ble hengt.

Etter en FANTASTISK forestilling dro vi ned til en vin bar, hvor vi fikk smake forskjellige viner og oster. Tilbake på hotellet satt vi på hotelrommet å drakk mere vin å pratet til lang på natt. Koselig da!

Så etter noen timer med søvn var vi klare for vår siste dag i London.
Dette ble en fin og rolig dag, men med mye gåing. Først va vi nemmelig på «Tower of London» også ble det shopping i Oxford street før middag. Siden flyet vårt skulle gå søndagmorgen kl 07.35, måtte vi komme oss til flyplassen 05.35. Og det var jammen ikke lett på en søndag morgen. Så det endte med at vi skulle ta en taxi, som skulle plukke oss opp kl 04.30. Så det var jo litt barnslig da, følte Connie, å stå opp på samme tid som i gikk i seng dagen før… Men jaja. Vi kom oss til Oslo.:)

På Gardemoen måtte vi vente i 2 timer til svigers kom, så dro vi innom Gjessheim for å hilse på Tormods søster Therese og hennes eldste datter Lilli Marie, som var der på Drill-stevne, før vi dro opp til Østerdalen. Vel hjemme på Fåset fikk vi også hilst på Tormods andre søster Marita og hennes familie før vi endelig kunne sove godt i fleere timer! 🙂

Tormod ble jo selvfølgelig syk allerede da vi var i London, og ting ble ikke serlig mye bedre etter at vi kom hjem til kalde Norge. Men det ble ingen stopper for et besøk til Mor og Bessen, som serverte oss både vaffler og brunost! 🙂

Tirsdag var vi jammen på reisefot igjen!
Denne gangen opp til Verdal, hvor vi fikk et etterlengtet møte med Connies søster Ina, og hennes familie. Som inkluderte lille Elvin på 8 dager, som tante og onkel enda ikke hadde møtt!
Det var jammen på tide å møtes kan du si, siden det ikke var så lett å kjenne igjen Tormod på togperongen med så mye skjegg.

Etter noen dager i Verdal dro vi opp til Vikna for å kose og klemme på Connies Mor, stefar, søster nr 3 Anniken og Mormor og morfar selvfølgelig! Siden Connie også har klart å bli syk på denne tiden, ble det en rolig helg oppover. MEN vi har da jammen kjøpt oss nok en BIL! Denne bilen håper vi i midlertid at vi skal ha i noen år! Så nå kjører vi rundt i en mørkeblå ford mondeo stasjonsvogn! 🙂

 

 

 

 

Til uka skal vi til Oslo for å finne oss et nytt sted å bo, mens Tormod er på jobb.
Så forhåpentligvis har vi begge en jobb og et sted å bo etter Påske.
Connie blir sittende i Oslo mens Tormod skal ut på nye eventyr med nye Amerikanere og «Alt for Norge»!

Det har vært veldig hyggelig å skrive blogg å dele eventyret med dere.
Ja, alle de flotte tilbakemeldingene har gjort blogging til en fryd!
 

 

 

 

 

Hei sann. 🙂

På tide å fortelle litt om livet på vest-kysten.
Vi har altså bodd en uke på Pete og Sonia’s gård.
Der har vi Melket 400 kuer hver morgen, og 200 på ettermiddagen. Vi har som regelt melket sammen med to damer fra Tyskland. Maika som er annsatt der, og Carmen som var på besøk der for 3 gang. Ved fjøset bodde det 3 jøset. Lille Jess var litt for ung og overivrig til å forstå det helt enda, mens Old Jess er pansjonert.

 

 

 

 

Sonia jobber som lærer på barneskolen i bygda, så hun så vi egentlig ikke så mye til i løpet av oppholdet. Mens Pete er utdannet saueklipper. Derfor var det en dag vi

skulle klippe sau, og vi fikk muligheten til å prøve. Å klippe sau ser veldig lett ut når du ser de proffe gjøre det, men i virkeligheten er det mye vanseligere enn vi først trodde. Selv om vi bare tok ryyggen og venstre side av sauen. Men Pete syntes vi gjorde en god jobb.
Noen av kuene hadde også fått steiner i hovene sine, så de måtte fange, og skjære ut steinen. noe som var en blodig å ekkel jobb. Tormod fikk tilogmed prøve dette.

 

 

Den siste dagen vi jobbet der ble vi med ned til eiendommen deres ved «Franz Josef Isbreen». (De kaller det bare Franz) Der hadde de for øvrig 4 hunder til og 3 hester.  Først skulle vi så korn, så Tormod kjørte rundt i en kjempe stor traktor, og koste seg masse. Connie fikk også prøve å kjøre litteranna.

 

Etter det skulle vi hente en kalv og sortere noen okser. Og det skulle vi gjøre fra hesteryggen! Så Connie og Pete satt på hester, mens Tormod kjørte moped. Pete er en skikkelig Cowboy med Westernsal, cowboyhatt og cowboystøvler. Det eneste han manglet var en lasso.

 

 

 

 

Så etter en lærerik uke skulle vi kjøre til Lyttelton for å møte vår franske venn Mel.
Lyttelton er en liten bydel av Christchurch, så vi kjørte over alpene tilbake til østkysten.
Det sies at den togturen over «The tranzalps» er en av de fineste togturene i verden, så vi var veldig spente på denne roadtrippen. Og jada, det var veldig vakkert der, med høye fjell og sånn.

Etter en 5 timers tur var vi framme i Lyttelton, hvor vi møtte Mel, spiste middag og fikk oppdatert livene våre. Mel kunne blant annet fortelle at Sauen Günter døde plutselig. 🙁
Problemet (Ja det måtte jo være et problem her) var jo at siden det er VM i Krikket i Christchurch for tiden, var det ikke et eneste ledig rom i byen. med mindre du var villig til å betale 2000 natta.
Så den veldig hyggelige kvelden endte med at vi kjørte nord over til Tormod ble trøtt, for så å sove i den lille nybilen vår.

 

Dagen etter kjørte vi videre opp til Kaikoura.
Der var vi noen timer på stranden før vi dro hjem til våre gamle venner Bob og Vicki.
VI skulle få bo der fra fredags kveld, til vi skulle dra med fergen søndag morgen. Og det var ikke noe problem selv om de dro bort til et bryllup lørdag morgen, å vi fikk hele gården for oss selv.
Det første vi gjorde var å ta oss en ridetur på Rockey. Da så vi at den lille hvite ponnyen var borte, og Vikci kunne fortelle at den døde for bare to dager siden. Heldigvis hadde Tormod tatt noen kule bilder av henne som de kunne få, som en liten trøst.
Lørdagen gikk stort sett med til soling, soving og øldrikking. Det var nemmelig en kjøleboks med Corona som vi bare kunne drikke opp, siden de ikke likte det noe særlig…Vi gjorde ikke så mye jobb annet enn å sy en gardin og fikse opp i et blomsterbed.

Søndag dro vi glad og fornøyd opp til Picton for å ta fergen tilbake til nord-øya.
Nå er vi tilbake hos Tony og Michelle, som vi var hos i julen.
Og jammen kan de ikke fortelle at en av hundene deres, mocha, døde for noen uker siden!
(Dette begynner nesten å bli litt skummelt.)

Akkurat nå vet  vi ikke hvor lenge vi blir her. Men mye blir avgjort når vi finner ut om vi skal selge bilen her nede, eller satse på å få solgt den i Auckland.
Dette er blir det korteste bileierskapet i vår historie.
Det enete som er sikkert er at vi har booket rom i Auckland fra 9 til 11, men hvor vi skal gjøre av oss den siste uken i dette landet blir spennende å se. 🙂

 

Snakkes!

Hei sann.
Ja nå har jeg vel holdt drer på pinebenken lenge nok, klar for del to av forrige ukes historie.

Helgen startet veldig hyggelig, lørdag var jo tross alt Valentinesday. 🙂
Vi kjørte opp til Queenstown, hvor vi skulle tilbringe dagen for så å kjøre videre neste dag.

Vi hadde hørt noen rykter om at mann kan få kjøpe verdens beste burger i Queenstown, så vi gikk selvfølgelig for å kjøpe det til lunsj. Problemet var at hele resten av byen skulle spise lunsj der også… Køen inn til sjappa var flere meter lang, og det tok oss ca 35 min bare for å komme inn å bestille burgeren. Der etter ca 25 min før vi hadde burgeren i hånda. Men da hadde vi i det minste kjøpt oss en øl og satt å venta. Vi er godt enige om at all ventingen var verdt det. Det er rett og slett den beste burgeren vi har spist i våre liv! Den var så god at vi måtte spise hele, selv om vi var mette etter halve, og Tormod var mett helt til lunsj neste dag.

Så var det på tide med litt eventyr. Og denne gangen skulle vi dra å «Luge». Luge er et slags akebrett med hjul som du kjører fort nedover banen med, for så å ta en skiheis opp til toppen igjen.

For å komme opp dit måtte vi ta en gondol, (Følte at vi var i Bergen et lite øyeblikk) for så å finne luge-banen å luge 5 ganger. Tormod var litt skuffet da han så at det bare var en liten bane, og ikke hele veien ned som var greia. Men det var gøy likevel da. 🙂

 

 

Etter denne givende opplevelsen dro vi ned for å stase oss opp litt før vi dro på happy-hour og så på Kino! Jada, vi var og så «Fifthy shades of grey».  For der etter å kose oss ute i partey-byen!

 

 

 

Dagen etter skulle vi besøke byen Wanaka, før vi dro ut til Vest-kysten.Det er to mulige veier til Wanaka fra Queenstown. Endten kjører du den vanlige veien rundt, eller du tar den kortere men litt mer kronglete veien over fjellet. Vi kjørte kort og kronglete, og en time senere var vi i Wanaka. I det vi kom inn til byen begynte Charlie (som bilen vår heter) å lage noen veldig stygge lyder. Så vi tenkte at vi burde finne et bilverksted, bare for å være på den sikre siden. Connie fant det nærmeste verkstedet på GPSen, som var bare en kilometer unna, og så sa det stopp.

Midt i krysset. Så da var det ut å dytte bilen ut i veikanten. Da vi åpnet pansteret spruter det vann ut under bilen, det dampet og lagde hisse-lyder. Så der vi sto vi da, en kilometer unna verkstedet. Vi ble enige om at Tormod skulle gå til verkstedet å spørre om hjelp, mens Connie skulle passe Charlie.
Det vi ikke tenkte så mye på, var jo at det var søndag… Så det var ikke noe verksted åpent. Men informasjonssentret er alltid åpent. Så Tormod fikk nr til Gregory som i det minste kunne taue oss bort. På telefonen fortalte Greg at vi kunne vente i 30 min å se om vi fikk start igjen. Hvis vi fikk det kunne vi kjøre opp bak verkstedet hans og campe der for natten, så skulle han se på det neste morgen. Hvis vi ikke fikk start, var det 1-10% sjangse for at bilen ville gå igjen ever, og vi skulle ringe han tilbake så han kunne taue oss bort.

En halv time senere så fikk vi faktisk start, og kjørte til vår nye campingplass.
Siden klokken ikke v ar mer en 1 på formiddagen, hadde vi gooood tid til å gå og utforske den lille byen Wanaka. Så vi gikk litt på stranden, spiste litt mat, og drakk øl og vin for 30 kr en hel lykkelig time mens vi planla de forskjellige utfallene den neste dagen kunne få. Kunne vi kjøre videre? Eller måtte vi begynne å kjøre buss? Problemet var at hvis vi skulle kjøre buss hadde vi ikke sjangs til å få med oss alt det som var stappet inn i Charlie. Derfor gikk vi tilbake og hadde en seriøs runde med opprydding, kasting og om pakking. Da vi kom til NZ hadde vi to kofferter med klær. Nå har vi en koffert med klær (og en søppelsekk som skal gis til frelsesarmeen) og en koffert med andre ting. Mest by-gaver og suvenirer. Så la vi oss for å ta kanskje vår siste natt i Charlie, og så god plass hadde vi ikke hatt på leeenge!

Dagen etter våknet vi av et yrende liv med bilmekkanikere utenfor vinduet vårt. Vi kom oss fort opp og dro på verksted for å få vite Charlies dom. Der fant vi ut at motoren kanskje hadde smeltet noe på grunn av overoppheting. Men det er jo klassisk Subaru. Tydeligvis. Så det hadde sprengtes et hull i trolig vannpumpa eller en pakning. Vi satset på at det ikke var vannpuma, fylte på masse vann og noe «møkk» som skulle tette hullet fra innsiden. Så var det bare å kjøre forsiktig rundt for å se om vannet sluttet å renne, og vente til senere på dagen for endelig dom.

Mens vi ventet dro vi på «Puzzle world». Det var rett og slett et senter med mange illusjoner som lurer hjernen din på  forskjellige måter. Spesielt gøy var et rom var tiltet, så møbene var hengt opp på veggen så det skulle se ut som de ssto rett, men egentlig var vi tiltet 20%, noe som gjør deg helt rar i hodet.

Utenfor var det en diger labyrint, hvor målet var å finne inngangen til alle tårnene i hvert hjørne. Det tar folk mellom 30-60 min å komme opp i alle tårnen, vi klarte det på 25 min. 😀
Vi hadde også litt problemer med å holde opp en bygning… eller?

 

 

 

TIl vår store glede sluttet Charlie og lekke. Vi fikk en 50/50 sjangse på å komme oss opp til Christchurch for å selge bilen der, og evt ta buss derfra. Vi fylte opp vannflasker og satte av gårde med godt mot. Etter 16 km var bilen nådd kokepunktet så da var det bare å stoppe. Vi ringte Greg, og ble enige om at vi ikke kom til å klare det. Vi skulle vente en halv time, for så å komme tilbake. Vi fikk også et lite tips om å skru på full varme på varmeanlegget for å trekke ut varme fra motoren.

Vel tilbake fant vi ut at det var mye kortere å kjøre til Queenstown for å selge bilen der, for så å finne en leiebil som trengtes å relokaseres.
Greg fortalte at vi kunne dumpe bilen vår der for ingenting og kjøpe en ny bil av han for 1000 dollar. Vi ville heller prøve å få litt for den, så vi kjørte tilbake til Queenstown. Turen gikk greit, vi måtte bare stoppe ofte for å kjøle ned radiatoren (Noe som var hver 10 km) Så det ble en laaang 10 mils tur rundt fjellet i solen med varmeanlegget på fult…

Etter fire timer rakk vi akkurat campingplassen før den stengte. Der ble vi naboer med noen Svensker som kunne fortelle at de har leid seg campingbil i 4 uker for 3500 dollar. Så det var jo en liten trøst at selv om vi kanskje ikke får så mye tilbake for Charlie som vi hadde håpet, har vi uansett brukt 1000 dollar mindre på 4 mnd enn Svenskene har brukt på 4 uker. Svensker ass.

 

 

Da vi våknet neste dag var planen å selge eller bare skrape bilen, for så å få tak i en «Relocation car». En «relocaton car» som skal kjøres opp til Wellington er som regel ikke noe problem å få tak i. Om det bare ikke var for at det var kinesisk nytt år, og Kineserne hadde booket hele byen de neste 10 dagene. biler, hotellrom og alt!
Men i var heldige og fant en bil som måtte kjøres opp til Wellington innen 3 dager, så vi satte oss på en venteliste om å få den. Mens vi ventet på svar ringte vi en fyr som kjøpte gamle biler «Dead or alive». Han kom for å se på bilen vår og sa at han kunne sikkert få solgt den til 1000 dollar, han måtte bare ta noen telefoner først, vi skulle bare vente en times tid.

Mens vi ventet fikk vi den bilen vi hadde søkt om. Problemet var at vi måtte hente den innen en time. Siden vi ikke ante om vi fikk solgt bilen vår i det heletatt den dagen måtte vi bare si nei til den bilen. Noe som ble straffet med 100 dollar. 🙁 Etter 5 timers venting, og mye telefoner frem og tilbake endte det med at vi ikke fikk solgt bilen for noe. Så da satt vi der med Charlie, og ingen «relocation car».

Da ringte vi vår gode rådgiver Greg, og ble enige om at vi ville kjøpe hans bil. (Siden vi ikke fikk noe for bilen uansett, og buss er et dårlig alternativ) Så da tok vi altså den laaange 10 mils turen tilbake til Wanaka! Der parkerte vi nok en gang bak verkstedet, og gikk ned til byen for å gjøre noe hyggelig etter en lang og stressende dag.

 

 

 

Dagen etter våknet vi og kjørte til Greg’s verksted for å bytte bil.
Nå har vi altså fått lille snertene Charlotte, som er en Mazda Familia 1994 model. Hun hadde fått ny olje, registerreim og full tank OG hun fikk plass til alle tingene våre, så vi har fortsatt surfebrett, puter dyne og søpelsekk med klær. Madrassen ga vi til frelsesarmeen.

Så kunne vi endelig dra ut til Vestkysten og vår nye vertsfamilie. Det tok oss bare 5 timer å kjøre opp dit. Etter en liten lunch på en klassisk kro, og en bade/surfe tur på en av New Zealands topp 10 strender. Vi vill antagelig vært lenger på stranden hadde det ikk vært for de he*%4#*S sandfluene.

Tormod hadde tre bitt bare av å gå fra bilen ned til vannet. Så det ble brukt mye myggolje men de var plagsomme likevel. Vi hadde hørt rykter om at det var mye sandfluer på vest-kysten, men kunne ikke fårestille oss at det var så ille!

 

 

Nå har vi kommet frem til gården ved Franz Joseph Glacier. Vi melker kuer, og gjør andre ting vi aldri har gjort før, men det kommer i neste episode 😉

 

 

 

 

Hei Bloggzi!

Ja nå blir det endelig en oppdatering igjen dere.
Denne siste uka har det skjedd http://instapax.com så mye at det ser ut som det blir en blogg i to deler denne gangen.

Vi har altså bodd helt sør på sør-øya hos Elfi og Andrew.

De bor på en saue-gård sammen med sine to barn, katten Woodsie og hunden Sue.
Elfi har nettopp startet en «Horse trekk buissnis», og har derfor 3 hester på gården. Pluss 3 hester som bor der,
men er venninden hennes sine.

 

 

Derfor har vi til vår store glede vært på 3 rideturer den uka. 2 for oss selv, og en sammen med Elfi og venninden.
På disse turene har Connie fått to små drømmer i oppfyllelse.

 

 

Hun har nemmleig ridd på Dodge, som er en Shire-hest og Flicka som er en araber.
Tormod har ridd alle turene på sun crusher, eller Sunny som han kalles.Han er en en standard New Zealand travhest.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det har vært veldig hyggelig å bo med et ungt par for en gangs skyld. Det blir mye skravling og latter. For det meste med Elfi,
siden Andrew var ute i traktoren å slo gress 12 timer om dagen. Elfi er foresten opprinnelig fra Tyskland, (det er en ganske viktig detalj..)
Og flyttet til New Zealand for 10 år siden. Derfor snakker India på 4 både tysk og engelsk allerede, mens Cooper kan egentlig ikke snakke så masse enda.
Han kan noen få ord veldig godt; NO, coco, Ok, GO AWAY, bike, gate. Disse ordene bruker han tilgjengjeld veldig ofte.
Coco er egentlig sjokolade melk, eller varm melk på flaske som de får om kvelden. Men Cooper tror derfor at all veske heter coco.
Havet er til og med coco.:)

Siden tomten deres grenser til havet, har de mye strandlinje, vi var ute å gikk tur med Sue nesten hver kveld, uansett vær og vind. En kveld fikk vi også med oss en nydelig solnedgang.

 

 

 

 

 

Barna i familien er ikke akkurat sjenerte, så første kvelden var de oppe i fanget til Tormod og lekte med sjegget hans. (Som begynner å bli veldig mye å leke med.)

 

 

 

 

 

 

 

Etter en flott uke var det altså på tide å dra ut på eventyr.
Planen var å dra til «Curio bay» å ta et surfekurs. På veien til var vi innom Invercargil. Det er ikke så mye å si om den byen egentlig, annet enn at den har den sydligste «Starbucksen» i verden.

Videre dro vi til det sørligste punktet på New Zealand, og det sørligste vi kommer ever in our lives sikkert.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så kom vi til Curio bay altså. Der var det også mulig å svømme med delfiner, hvis vi var heldige at de var der den dagen. Det var de ikke. Men vi fikk et lite surfekurs. Etter en del forsøk og mye saltvann i nesa, klarte i begge å stå på brettet. Tormod var så kul der han hoppet opp på brettet og slengte de lange våte krøllene sine bakover på vei opp. For så å surfe bortover bølgen med vinden i skjegget.
Det er veldig slitsomt å gå ut mot bølgene hele tiden, så begge ble så slitene at de fikk blodsmak i munnen. pluss at havet er så salt at det kjentes ut som vi hadde spist en kilo salt poppkorn!
MEN det var veldig gøy å klare det, og får vi litt mer trening blir dette bra! 😀

Dagen etter skulle vi kjøre opp til en liten by som heter Te Anau. På veien opp dit var vi innom en 300 meter lang hule. Ca 30 meter inn i hulen fant vi en sau i stappmørket. Vi ville jo prøve å hjelpe den ut, men den krøp lenger og lenger inn i en liten hulekrok. Skulle vi få den ut måtte vii få tak i det, så Tormod gikk etter. Selv om vi vet at det ikke var noen god idee. Det endte jo med at sauen fikk panikk, og løp rett på Tormod som satt ganske klemt fast i hulekroken. Det ble en lang brytekamp før sauen endelig ga opp og løp tilbake inn i kroken, og Tormod kom ut blå og blodig. Det ble ikke noen redning av den sauen fra oss. Kanskje Franskmennene som kom inn etter oss hadde bedre hell.

Så kom vi altså opp til Te Anau, en liten by stappfull av kinesiske turister. I de fleste butikkene sto ting både på engelsk og Kinesisk.

Vi ville også være som kineserne å være klassisk turist.

 

 

 

 

 

 

Dagen etter kjørte vi til Milford sound, nr 13 på topp 20 ting du MÅ gjøre i dette landet.

Hit kommer turister fra fjern og nær (Mest kina) for å ta er 2 timers cruise på fjorden ut til det Tasmanskehav.

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi kunne jo ikke være noen dårligere turister, selv om fjorder er noe vi har sett før…

 

 

 

Men vi tok altså et cruise, og det var veldig vakkert! Ja vi har fjorder i Norge, men ikke omringet av så høye fjell som dette. (Men det skal sies at hvis du tar en tur med hurtigruta er det mye det samme…)

 

Så kjørte vi tilbake til Te Anau, og campet der for natten. Vi var så klare for å kjøre opp til Queenstown igjen dagen etter, å feire Valentinesday der. Men den historien mine venner, kommer vi tilbake over helgen.

La oss bare si at nå er vi ENDELIG på en gård på Vest-kysten, og her melker vi kuer to ganger om dagen.

Ok. God helg alle sammen! 😀

Hallo sann! 🙂
På tide med litt oppdateringer kanskje? Ja!

Nå har vi altså bodd en uke på en sauefarm 5 mil sør for Queenstown.
Der har vi bodd med Judith, Ross og deres elste sønn Shannon.
Judi jobber som lærer på en barneskole i nærheten, så vi har for det meste vært ute på gården med guttaboys.

 

 

 

 

 

Så denne uka har vi bygget og reparert gjerder, luket ugress, sagd ned trær, jagd sauer og «Ridd» på hest.

 

Tango, hesten på gården, er nemmelig en travhest som ikke kan brukes til trav mer etter at det begynte å renne blod ut av nesen hans etter et løp. (Hans første og eneste løp faktisk)
Så Ross kjøpte han for 2 år siden, og tenker å bruke han som ridehest. Vel, han har blitt ridd på 1 gang, og blir ikke serlig mye holdt på med… Så vi prøvde å sosialisere litt med hesten og satt på ryggen mens vi gikk rundt med han.

Men da vi fikk på både sal og hodelag ble han alt for stresset, og kastet Connie av. For så å rive seg løs fra Tormod, så salen løsnet og havnet under magen hans. Vel han klarte å sparke den av, og løpe av sted. Så da ble det en laaaang dag med å få tak i Tango for så å fikse salen og få den på igjen. Bare så han kunne kaste av Tormod også. Eller han hoppet av og landet på beina, ganske episk faktisk. (Connie så ikke dette med sine egene øyne, men har hørt fra god kilde at det var den vakreste avstigning av en hest noen gang) Og dermed var det pån igjen…

 

Siden det er en Sauefarm har de selvfølgelig 5 gjeterhunder. Men de hadde også Labradoren Tess på 9 mnd, og Fuglehunden Max på 4 mnd.

 

 

 

De var jo også med for å jage sauer, selv om Max løp i 20 minutter og var helt utsitt, så han lå og sov i bilen resten av  turen.

 

 

Disse valpene var mest glade i kos da.
Så de koser både på mennesker og dyr.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er også en Falk som bor i dette området, og han satt ute på verandaen titt og ofte.

 

 

Siden fruen i huset var veldig streng med at vi måtte jobbe 5 timer hver dag, og det var så vanskelig å jobbe lengre en dag å ha fri en annen dag, var vi stort sett på gården hele uka. Men på Tirsdag dro vi altså ned til Queenstown.

 

 

 

 

 

 

Nå tenker du kanskje, Queenstown, hm, det høres kjent ut. Hvorfor har jeg hørt det navnet før?

 

 

Jo, det er fordi jeg har skrevet om det tidligere i bloggen, etter at vi hoppet strikk i Auckland.
I Queenstown har de nemmelig et hopp på 134m, og verdens lengste «Swing».
De har også mindre hopp, på størrelse med det i Auckland.

 

 

Men som de sier i Queenstown, «Go big or go home». SÅ vi hoppa og svinga…

 

 

 

 

 

 

 

Som du kanskje ser på bildene, Gledet Tormod seg hele dagen og selvfølgelig er det den beste følelsen du noen gang kan få!

Mens Connie synes vi er gale, og gruer seg veldig til å hoppe.

 

 
Platformen henger på vaiere over en dal, og vi må ta en heis over for komme dit. Bare det er jo skummelt nok.

 
Vi måtte hoppe hver for oss. Og selv om Connie aldrig hadde trodd at hun frivillig ville hoppet fra 134 meter, så gjorge hun det altså. Og hun må inrømme at det var sykt. Sykt gøy.

 

 

Svinge kunne vi gjøre sammen, så da ble det mindre skummelt og enda mere gøy!

 

 

Etter en lang dag med sommerfugler i magen og mye nervøsitet (For Connie) bestemte vi oss for å besøke et spøkelseshus.

 

Vi tenkte vi vet jo at det bare er skuespill, så hvor skummlet kan det egentlig være? Vel, du går inn i et rom, og skal følge de røde lysene i taket, Siden de røde lysene ar alt du kan se… det er bek mørkt!

 

 

 

 

 

 

Så går vi innover der da, med folk som lusker bak oss, tar på oss, tar bena våre og plutselig popper opp med en lommelykt og hyler.. det var mye hyling.

Du går altså rundt og forventer å bli skremt hele tiden. Så ja det var skummelt.

Som om ikke det var nok. Hadde vi også en natt i bilen med helt forferdelig vær.
Det pøste ned, og blåste så mye at bilen ristet. Og sånn har det vært siden…

Før vi dro sørover til neste gård, og det regnet så mye, å måtte vi jo se en kino, American sniper. Veldig bra og anbefales.

Nå bor vi hos Andrew og Elfi, og deres to veldig sjarmerende barn India på 4 og Cooper på 2. Elfie er fra tyskland og lærer barna både tysk og engelsk, så nå lærer vi litt tysk av India, og leser tyske barnebøker.
Siden været er crap er vi for det meste inne og tegner, leker og ser på film.
Denne uken blir kos! 🙂

Cheers!

Hei igjen! 🙂
Tenkte vi skulle dele vår 2 uke som Backpackere med en eneste gang. 😀

Når man bruker store deler av dagen på å kjøre bil, blir det så man kjører noen mil.
Og nå har vi altså runnet 1000 mil! 1051 for å være helt eksakt.

Dag 1.
Etter en siste ridetur med vår gode venn Rocky, la vi i vei mot Hamner springs.
Dette er en liten by oppe i fjellet, som er kjent for sit SPA! Så da dro vi altså på spa. 🙂
Vi endte dagen i Amberly (Ja det er den byen vi bodde i tidligere med feite dama) i håp om å få treffe våre europeiske venner. Men det ble litt vanskeligere enn først tenkt, så planen er å møte Melanie 22. februar! 😀

Dag 2.
Kjørte ned til En halvøy utenfor Christchurch, der var det en liten by, Akaroa, etablert av franskmen.

 

Der var vi å koste oss hele dagen. 🙂

 

 

 

Så kjørte vi fra denne vakre halvøya og satte kursen opp mot fjellet.

 

 

 

 

Der tilbragte vi natten på en camp ved mt. Somers.

 

 

Dag 3.

Noen mil fra mt. Somers inn mot fjellet ligger lille mt. Sunday omringet av høye fjell.
Mt. Sunday er stedet hvor de lagde Edoras, i Ringenes Herre!

Så da måtte vi jo ut å gå i over 30 varmegrader.

Men det gjorde ingen ting, gleden var uansett veldig stor for enkelte. 🙂

 

 

 

De brukte 11 mnd på å bygge settet her oppe. Nå er alt borte, bortsett fra veiene og broene de lagde for å komme seg opp hit.

Vi kjørte ned til Kystbyen Timarufor å avkjøle oss litt i den deilige hav brisen. Målet for dagen var å nå en camp ved foten av mt. Cook.

 

Mt. Cook er det høyeste fjellet i NZ.

 

 

 

 

 

Å kjøre innover der på en solskinnsdag var helt fantastisk!

 

 

 

 

Dag 4 startet med frokost i bilen, før et besøk på «Sir Edmund Hillary Alpine senter».

Sir Hillary var den første mannen som klatret til toppen av mt. Evrest i 1953.
Han var opprinnelig fra Auckland, og brukte disse fjellene da han trente.
Det er jo selvfølgelig med stor stolthet at NZ har laget et lite museum om han ved foten av Mt.Cook.

Så gikk vi opp for å se på en isbre. Eller, det var en isbre der for 20 år siden. Nå ser du bare et vann, og en isbre langt oppe i fjellsiden.

 

Deretter kjørte vi ned til Twizel for å se på Ringenes Herre locations, men endte altså opp med å skrive blogg. 😀

 

 

Så satte vi turen ned mot Oamaru, en utrolig sjarmerende by nede ved kysten.
Oamaru er kjent for piingviner. Du kan se dem komme opp på land etter en hel dag ute til sjøs.
Og I Omaru kan du se både den lille blå pingvinen, og de gul-øyde.
Hvis vi skulle se de blå, måtte vi inn på et senter å betale masse penger.

Men de gul-øyde kunne vi se helt gratis.
Så det gjorde vi. Vi kjørte ut til stranden og sto på platformen fra kl 18.30 til 21.30.

 

 

 

 

Vi så 6 pingviner komme i land…

 

 

 

 

 

 

Grunnen til at vi ble der så sent var at det var en lokal gubbe (som vi mistenker var litt psykisk handecaped) som garanterte at det kom pingviner helt opp til platformen. Vel, han hadde så troen på at det skulle skje, så vi hadde ikke samvitighet til å gå. Så til slutt var vi 3 de eneste som var igjen…

Vi fikk da endelig kommet oss av gårde, med unnskyldningen at vi måtte finne et sted å campe før det ble mørkt. Vel, vi måtte kjøre ca 3 mil sør for byen for å finne en camp, så det ble da stappende mørkt før vi kom fram.

Dag 5 startet faktisk med en joggetur opp og ned en fjelltopp, før vi dro til Dunedin.
Der så vi «Into the woods» på kino, til Connies store glede. Anbefales selvfølgelig.

Så kjørte vi ut til nok en halvøy. Og på tuppen av denne halvøya bor verdens eneste koloni med «Royal Albatross».

 

 

 

Svære fulgler som kan få et vingespenn på opp til 3 meter. KULT!

 

 

 

Også var det inn i bilen igjen, og kjøre nesten to timer sør for byen ut mor havet, og campet der.

 

 

Dag 6.

Våknet med regn, og eneste mål var å finne fram til vår neste vert før lunch.
Det klarte vi helt fint, så nå er vi altså hos Jeni og Ross. og her skal vi være den neste uka.
Denne gården ligger bare 5 mil sør for Queenstown, byen i NZ som er kjent for ekstremsport og Ringenes Herre locations. Så neste uke blir det veldig gøy!

Snakkes om ikke lenge!
(Hvis strikken holder. :P)

Hei kjære bloggen!
Ja nå er det jammen en god stund siden sist. Grunnen til dette er dårlig tilgang til internett.
Men nå sitter vi altså på et bakeri i Twizel, og har bestemt oss for at siden det ikke blir noen Ringenes Herre tour i dag (siden det er søndag, og da skulle de selvfølgelig ha stengt…) skal dagens hovedoppdrag være å skrive blogg.

Siden vi forlot Martin i Blenheim, har vi opplevd veldig mye! Både positivt og negativt…

Først var vi å tok en titt på disse søtnosene som lever vilt nedover kysten her på sør-øya.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Søteste photoshoot ever!

 

 

 

Før vi dro til neste går, Gracebrook, var vi også innom Christchuch og så «The imitation game» på kino. Anbefales til alle!!

Så bodde vi en uke på Gracebrook, en Gård med maaaange Kirsebærtrær, og hester.

Der var det streng jobbing fra 09.30 til 17.00 (eller mer) hver dag. inkludert en times lunch.
Og sjøla på gården var ei feit dame som ikke gjorde noen ting selv. Hun lagde ikke middag eller ryddet å vasket i huset sitt en gang. Det var det vi som gjorde. Hun måtte til og med kjøre ned til stallen, som var 50 meter unna….
Vi tror også hun er litt skitzofren.. Hun kunne være så fornøyd med jobben du gjorde, og på frokosten dagen etter kunne hun skjelle deg ut forran alle de andre for at jobben ikke var riktig gjort.

Heldigvis bodde det 4 andre Wwoofere der. 2 jenter fra Tyskland, en gutt fra Belgia og Mel fra Frankrike. Disse menneskene var veldig kule, og det gjorde dagen og arbeidet lettere.
Mel er blitt en god venn, så i oktober skal vi på besøk til Frankriket. 🙂
Laura fra Tyskland hadde bodd der i 7 mnd, og hatt kanskje 3 dager fri… HUFF!

 

Dagen gikk stort sett med på å plukke Kirsebær…

 

 

 

 

 

 

 

 

Ved siden av rommet vårt bodde denne lille koseklumpen, Günther!

 

 
Hunden Dr.Watson Lå som regel å sov hele dagen

 

 

 

 

 

 

Her er Molly med føllet sitt! 🙂

 

Det nærmeste vi kom Heste jobb, var da Connie skulle børste og stase opp Blue Bell, Så Tormod kunne ta bilder av henne. Så Kjerringa kunne selge hesten.

 

 

 

Dette var en jobb som førte til en godt forstuet tå…
Siden Hesten var ung og veldig skvetten, greide hun selvfølgelig å tråkke på Tormod’s lilletå.

 

 

 

 

 

Det er selvfølgelig også to Katter på Gården.

 

 

Etter en uke dro vi oppover Til Kaikora, for å jobbe noen dager på «Ngaia Downs»
Men først skulle vi sove en natt i bilen på en øde strand uten for byen.

Da vi våknet opp dagen etter, og var klare for å møte vår nye vert, fant vi ut at bilen var strømtom…

Så der satt vi da, på stranda…

Det var bare å begynne å gå rundt for å finne noen andre campere, som kanskje hadde noen startkabler.

 

 

Så nå har vi altså lært. Skal du ha veihjelp, må du spørre eldre mennesker. Med gamle campingbiler. De har det på stell. 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

Så dro vi inn til Byen for å møte Vicki.
Der var dagens jobb å vaske å gjøre klart et feriehus som skulle leies ut.

Ikke no problem å klippe gresset med denna utsikta. 🙂

 

 

 

 
Vi bodde altså en natt i feriehuset før vi dro opp til gården en halv time lenger nord.

 

 

Dagene på «Ngaia downs» var veldig avslappende og fint.

 

 

Vi gjorde litt hage arbeid, og brukte resten av dagen ved bassenget eller ute på tur med Hesten Rocky og Hunden Remi. 🙂

 

Remi!

 

 

 

Rocky og Ponnien.

 

 

 

 

Vicki var litt lei seg for at de akkurat hadde solgt den andre ridehesten..

Men det gjorde ikke noe, vi bare byttet på.
En gikk, mens den andre red.

 

 

 

 

 

 

 

Den britiske garden ute på tur… 😛

 

 

 

Mens vi var her dro vi også ned til Kaikoura for å svømme med delfiner!

Dusky dolphins!

 

 

Det var hundrevis av dem rundt oss!

Delfiner er lekene og nyskjerrige vesener, de svømte rundt og rundt oss og lekte med oss.
De var så nære at vi kunne ta på dem, noe Tormod gjorde. 🙂

Du kunne også høre de rare lydene de lager.

Helt fantastisk opplevelse å få øyekontakt med en delfin. De ser så kloke å flotte ut!

Tormod tok selvfølgelig med seg goproen sin for å filme dem. Så det vil være mulig å komme å se episk delfinfilm en gang. 🙂

 

 

Nedturen her er at vår neste vert ikke kan ha oss likevel, på grunn av sykdom i familien.
Meeeen, det betyr at vi har noen dager med roadtripp rundt på sørøya foran oss.
Og det blir gøy. Selv om vi må sove i bilen…

Lord of the rings locations, here we come.

Håper vi snakkes om ikke så alt for lenge!

Sweet as!!!

 

 

 

 

 

 

Hei hå nå er det jul igjen!

Og da må vi nesten blogge litt til familie og venner. 🙂

Siden sist har vi altså bodd hos Angela, som driver en agri-lab. Der bodde også en annen wwoofer for tiden, Nick, fra Calefornia. Vi gjorde ikke stort da vi bodde der, mye på grunn av at det regnet store deler av tiden, og det er begrenset hvor mye husarbeid man kan gjøre. siden huset blir rent…
Angela var en veldig streng vert. med et helt hefte med regler. feks, ikke bruk internett for mye, ikke dusj for lenge, og ikke under noen omstendigheter ta med mat utenfor kjøkkenbordet, kun vann…
Men vi hadde en koselig tid. og hun hadde utrolig mange fotogene dyr, som Tormod likte å leke med.

Så en liten uke før jul kom vi til familien Lynch. Tony, Michelle og deres 6 barn. (Tomas 13 og Ethan 15 bor hjemme) De bor i et stort flott hus i en liten by som heter Otaki, en time nord for Wellington på Vest-kysten. De har noen kalver og driver en Labrador-kennel. Så jobben vår i jula er å passe på 6 labradorer. 

Der i blandt Gunner på 6 uker.

 

 Og Darcy på ca 12 uker.

 

Her er det også  fotogene katter.

 

 

 

 

 

 

 

 

Og 3 skilpadder…

 

 

 

 

 

 

 

 

Siden vi bor bare en time unna Wellington, brukte vi lille juleaften på å finne locationer hvor Ringenes Herre har blitt filmet.

Mange av stedene er på vei ned til Wellington.
Her er vi i Qeen Elizabeth park, før åpningstiden kl 8 om mårran. 😛

 

 

 

 

 

 

Rivendell settet er blitt rivd ned for lenge siden, men stedet hvor det stod kan mann besøke så mye man vil helt gratis. 😀

 

Connie tar på treet du kan se på bildet—–>

 

 

 

Denne inngangen er det eneste som står igjen.

 

 

 

 
Her i rivendell er det også en påle som viser hvor Høye Karakterene i RH er, i forhold til deg. 

 

 

 

 

 

Så kom vi oss inn til Wellington, hvor vi tok en deilig tapas lunch,

 

 

 

Før vi slengte oss med en guidet tour rundt i byen.
der vi fikk se mange locations i byen, og ikke minst Weta workshops. Men denne gangen fikk vi se inne på selve workshopen, hvordan de jobber! Spennende! Men der inne fikk vi desverre ikke ta noen bilder. 🙁

Vi har også rekonstruert noen av bildene fra filmen. så nå kan du s om du kjenner dem igjen. 😉

 

 

 

ps. du må ha sett utvidet versjon…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så dro vi hjem og fant «Grevinnen og hovmesteren» på youtube…
Ingen lille juleaften uten. 🙂

 

 

 

Nå er det altså julaften og for en utrolig rar dag.

Vi sto opp og så «Tre nøtter til Askepott», (youtube) før vi dro på stranden….
Vi får mase julehilsner og selv om familien her har pyntet litt i dag, føles det ikke som jul i det hele tatt. Kveldens middag var kylling-salat.
Heldigvis har vi bakt litt pepperkaker, kokkostopper og kokt karameller. Men det er alikevel sommer her..

Vi savner Norge og familien vår ekstra mye i dag. Men det skal bli spennende å se i morgen, for det er jo tross alt 1 juledag de åpner pakker og spiser god mat. 🙂

Her er noen flotte bilder vi har tatt for anledningen

 

 

 

 

 

 

Og ja, «nisseskjegget» blir ikke klipt før vi kommer til Norge…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

God Jul alle sammen! 😀
Og hvis vi ikke snakkes før, måtte dere få et fantastisk nytt år!